Ingen grunn til å frykte mikroplast i drikkevareemballasje

Jevnlig dukker det opp tabloide saker i media om mikroplast, basert på enkeltstående studier og forskningsprosjekter.
 
– Det er lett å la seg påvirke av enkeltstudier med dramatiske konklusjoner, men vi må være kritiske til forskningskvaliteten og se helheten. Journalister har ikke nødvendigvis tiden til å dykke inn i lange forskningsrapporter, og i tillegg blir konklusjonene ofte forenklet og spisst vinklet, for å drive trafikk til nettavisene. Dette kan føre til unødvendig frykt hos leserne, sier Thor Kamfjord i Norner.
 
Påstander basert på svak dokumentasjon
Nylig fikk flere norske drikkevareprodusenter en forespørsel om å dokumentere miljøeffektene av plastflasker, spesielt med tanke på utslipp av mikroplast. Norner har gjennomgått forskningsartiklene og nyhetsoppslagene som påstandene i forespørselen bygger på, og peker på alvorlige metodiske svakheter og mangelfulle metoder.
 
Flere av studiene mangler kontroll for forurensning fra luft og omgivelser eller har kun identifisert partikler og ikke plast eller polymere. I flere studier er den største andelen cellulosefibre og andre ikke-plastpartikler som bidrar til høy partikkelmåling, men feil konklusjoner om mikroplast.  Enkelte konklusjoner fremstår som direkte usannsynlige – som funn av over 50 gram plast i menneskehjerner.
 
– Det er grunn til å stille spørsmål ved studier som hevder å finne plastmengder som ikke er realistiske ut fra både biologisk kunnskap og logisk sans. Slike påstander risikerer å villede både forbrukere og beslutningstakere, sier Kamfjord.
 
Ingen grunn til å erstatte dagens materialer
Norner konkluderer med at det norske pantesystemet og materialgjenvinning av PET-flasker er det mest miljøvennlige alternativet for drikkevareemballasje. Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at bruk av alternative plastmaterialer vil gi lavere utslipp av mikroplast – snarere tvert imot. Klima- og miljøregnskapet viser også hvorfor dagens gjenvinning at PET-flasker er å foretrekke sammenliknet med glass og aluminium.
 
– Det er ingen grunn til å erstatte dagens materialer. PET og PE er godkjente for næringsmidler, har lave utslipp og et svært godt klima- og miljøregnskap, sier Kamfjord.
 
Fakta må få veie tyngst
Norner konkluderer med at de fleste påstandene i henvendelsen ikke er underbygget av solid vitenskapelig dokumentasjon, og at risikoen knyttet til mikroplast fra pantede PET-flasker er marginal.
 
– Vi trenger en faktabasert miljødebatt der forskningskvalitet og helhetsvurderinger står i sentrum. Hvis vi lar oss styre av overskrifter framfor dokumenterte fakta, risikerer vi å gjøre dårlige miljøvalg, sier Kamfjord.
 
Ubetydelige mengder i flaskevann
En av påstandene som er reist handler om at man får i seg mikroplast ved å drikke fra plastflasker. Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon som tilsier at dette utgjør noen helserisiko. Tvert imot:
 
– Selv de studiene som har funnet høyest antall partikler anslår at den totale mengden plast er så liten at et menneske som drikker 3,5 liter flaskevann hver dag i 75 år, fortsatt vil få i seg under ett milligram plast totalt. Det tilsvarer rundt 1/50 av vekten i en enkelt dråpe vann. Flaskevann er trygt å drikke, sier Kamfjord.
 
Bekymret for forskningsnivået
I 2019 skulle Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) vurdere forekomsten av mikroplast og risikoen knyttet til mennesker og miljø. I arbeidet gikk de gjennom en hel haug med det som var tilgjengelig av vitenskapelige rapporter og artikler på området, men fant at under 14 prosent av publikasjonene kunne brukes i arbeidet, fordi resten var av for dårlig vitenskapelig kvalitet og relevans.

– Kvaliteten på forskningen rundt mikroplast har dessverre ikke blitt noe bedre siden 2019. En kan jo undre seg over om det er mangel på etikk eller kompetanse som er årsaken til at det gjøres så slett forskningsarbeid. Nesten alle avslutter med at de trenger mer penger til forskningen sin, og det gis gjerne mer penger til de som greier å skaffe mye oppmerksomhet. Da er det sikkert lett å falle for fristelsen, og hoppe over grundige og korrekte vitenskapelige metoder, for å komme frem til et resultat man vet skaper overskrifter, sier Kamfjord.